Grunnloven

Grunnloven får status som kodetale


(Se også artikkel av professor Eivind Smith i Dagbladet 21.2.2015, side 58).

Noen av stortingsrepresentantene våre vil ha Stortinget til å gi grunnlovsbestemmelser som bare de selv fullt ut skal forstå.

Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite, under ledelse av Martin Kolberg (AP), har et grunnlovsforslag til behandling. Blir det vedtatt, vil det gi Stortinget vide, vage og for «utenforstående» nokså ubegripelige fullmakter.

Professor Smith kaller forslaget en generell klausul om unntak fra Grunnlovens bestemmelser. Han sier det er en kontroversiell nydannelse i vår konstitusjon.

Ifølge det nye forslaget skal Stortinget kunne gripe inn i og tilsidesette eller innskrenke rettigheter etter grunnloven (f.eks. ytringsfriheten) når det «er nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser». Grensene for Stortingets nye rett til å tilsidesette grunnlovsbestemmelser blir dermed svært vagt formulert.

Det blir vanskelig å si med sikkerhet hvor grensene for Stortingets makt skal gå. Men når nøden er størst, er som kjent hjelpen nærmest: Et forslag går ut på at stortingsflertallet selv skal få dra opp grensene for Stortingets makt etter den nye bestemmelsen.

Verken høyesterettdommere eller noen av oss andre skal helt ut kunne fastslå eller forstå hva den nye grunnlovsbestemmelsen skal bety. Det skal bare være Stortinget selv (stortingsflertallet) som med gyldighet skal kunne fortolke den nye bestemmelsen. Den blir en kodebestemmelse med adgang til full forståelse bare for en engere krets. De kan «holde andre utenfor» så lenge de vil, og de kan fortolke sin kodebestemmelse hvordan de vil og når de vil.

I medhold av bestemmelsen vil dessuten en hel rekke viktige paragrafer i vår gjeldende grunnlov hurtig og enkelt kunne bli gjort om til mer eller mindre diffuse paragrafer med uforståelig kodetale.

Forslaget går for en del ut på at dagens grunnlovfestede prosedyre for endringer i grunnloven kan settes til side og erstattes med et opplegg for mye hurtigere endringer. Stortingsflertallet vil kunne endre betydningen av mange grunnlovsparagrafer uten å revidere eller endre ordlyden i en eneste en av dem.

Det er nemlig foreslått at Stortinget skal få adgang til å begrense grunnlovsvernede rettigheter, ikke nødvendigvis bare med grunnlovsendringer, men fort og greit med enkle lovvedtak. Disse lovvedtakene, som vi kan kalle grunnlovsfortolkende lovvedtak, skal da bli retningsgivende og avgjørende for hvordan domstolene etterpå skal fortolke grunnloven. 

Stortinget, dvs. stortingsflertallet, får adgang til å fastsette hvordan domstolene skal fortolke viktige bestemmelser i grunnloven. Også den grunnlovfestede retten til å ytre seg fritt, vil de, som nevnt, kunne endre og begrense - ganske enkelt ved et lovvedtak med et simpelt flertall i Stortinget.

Dette er «underkommunisert» ifølge Professor Eivind Smith i Dagbladet 21.2.2015, side 58. Det har han selvsagt rett i.

De «toneangivende kretser» sine målrettede angrep på grunnlov, frihet og selvstendighet, er fremdeles «hysj, hysj». Hemmelighold og skjuleri, naboen til okkultismen, har lenge vært dyrket i de indre kretser på «venstresiden». 

Professor Smith sier også at det blir «mulig å grunnlovsfeste omfattende rettigheter på en slik måte at de ikke uten videre betyr det de gir inntrykk av å bestemme».

Det er fare for at stortingsflertallet, med en slik unntakklausul og tilnærmet blankofullmakt i hånd, etter hvert vil komme til å anse seg som temmelig allmektig. Et hurtig skrantende demokrati vil bli resultatet. I stedet for demokrati (folkestyre) vil vi få et styre som mer og mer ligner på styringen til «venstresidens» urgamle erke-ideal: «Den allmektige Østens Fyrste». Han er, blir og har alltid vært, både lovgiver og lovtolker.

Det vil neppe komme noe godt ut av det nye grunnlovsforslaget.


Adjø til maktdeling - velkommen til en totalitær stat i Norge?


Den grunnloven vi har i dag bygger på maktdelingsprinsippet. 
Statsmakten er delt i tre; i den lovgivende makt, i den lovtolkende og dømmende makt (domstolene), og i den utøvende makt (forvaltningen).

Maktdelingsprinsippet skal hindre at statsmakten blir samlet på én hånd eller i én institusjon. Det er et vern mot enevelde, tyranni og despoti, og prinsippet blir nøye fulgt i de fleste siviliserte land.

«Toneangivende» stortingspolitikere med sans for enevelde vil nå prøve å sette maktdelingsprinsippet til side - uten å vekke for mye oppsikt, naturligvis. 

Den foreslåtte nye generelle unntaksklausulen i Grunnloven vil gi rom for hurtige endringer av Grunnlovens betydning. Den er en slags blankofullmakt som stortinget prøver å gi seg selv. Blir den vedtatt, vil den kunne flytte tolkingen av Grunnloven over fra Høyesterett og domstolene og over til Stortinget. (I praksis til stortingsflertallet, p.t. 85 av 169 representanter. De 85 representantene vil kunne tilhøre ett og samme parti og foreta lovendringer meget raskt).

Hvis grunnlovstolkingen av Stortingets nye fullmakt blir lagt til Stortinget, blir det bare i mindre grad opp til Høyesterett eller domstolene å finne ut hva grunnloven betyr. Da vil Stortinget selv kunne bestemme hvilke fortolkninger som skal legges til grunn.

Opplegget som er på trappene, går bl.a. ut på at stortingsflertallet ved enkle og hurtige lovvedtak skal kunne fastsette hva grunnlovsbestemmelser til enn hver tid skal bety. Det vil de kunne gjøre med såkalte "grunnlovsfortolkende lover" som kan vedtas på dagen. Domstolene skal måtte rette seg etter dem.

Med hjemmel / gjemmel i sin nye, vide og kodepregede fullmakt, og ved hjelp av grunnlovsfortolkende lover. vil stortingsflertallet etter hvert kunne gi rettsapparatet instrukser eller føringer om hvordan det skal dømmes i aktuelle saker.

Slik instruksjons- eller «føringsrett», direkte eller indirekte, åpen eller skjult, har makteliten (styrerflokken) eller lederen i mange lite demokratiske land. Hvis den foreslåtte nye bestemmelsen i Grunnloven blir vedtatt, vil Norge ta et langt steg i retning av rettsusikkerhet og økte muligheter for maktmisbruk og despoti. Stortingsflertallet får noe som nærmer seg en allmakt over lover og grunnlov.

Nå ser det forresten ut til at flere av våre politikere og stortingsrepresentanter tror, eller later som om de tror, at de sitter inne med en allmakt over lovene allerede.

På en TV-overført stortingshøring om asylbarnsaken tidlig i 2015 uttalte stortingsveteranen Per Olaf Lundteigen (SP) for åpen mikrofon: «Det er Stortinget som fortolker de lovene som Stortinget gir». De andre stortingsrepresentantene fortrakk ikke en mine. Lundteigen ble likevel diskret irettesatt av professor Bernt som mente at det nok fremdeles var domstolene som tolker lovene.

Blant topp-politikerne er det flere enn Per Olaf Lundteigen som ser mørkt på maktdeling. Formannen i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite heter Martin Kolberg og er fra AP.

PS.
Enkelte representanter med sans for overnasjonale konstruksjoner og sentralstyring, gjerne av hele universet, liker godt å snakke om noe de kaller «universelle regler». Det gjør iallfall f.eks. APs Thorbjørn Jagland som hevder at de regler han administrerer for Europarådet, er intet mindre enn universelle. Han og andre er tydelig påvirket av universalismen og kosmopolitismen. Nå vil slike som Jagland utvide maktområdet for sine "universelle regler" og er inne på tanken om å legge oppgaven med den endelige fortolkningen av den nye, norske grunnlovsklausulen til en overnasjonal domstol i utlandet.

Folkeforaktere vil sjelden gå av vegen for å prøve å frata Norge eller andre stater selvstyre og egen domsmyndighet.

Hvis de får det som de vil, kan resultatet bli at "ingen mann i dette land Norges grunnlov tolke kan."


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar